"Meg selv" av Henrik Wergeland

Diktet ”Meg selv” av Henrik Wergeland ble skrevet i 1841, etter at en artikkel i Morgenbladet kritiserte han. Diktet er en slags overbevisning på at han ikke er slik som han ble fremstilt, og han forteller hvordan han ser på seg selv.
Når det gjelder tematikk, vil jeg si diktet handler mye om å rette opp for seg selv. Han svarer på kritikken han fikk ved å fremstille seg selv i et bedre lys. Gjennom hele teksten snakker han godt om naturen og om sine gode sider.

Virkemidler som er brukt av Wergeland i diktet er blant annet strofer og vers, men derimot ingen rim. Det blir brukt mange sammenligninger, spesielt mellom mennesket og naturen som for eksempel: ”I min hunds øyne senker jeg mine sorger som i en dyp brønn”. I diktet snakker Wergeland godt om naturen og han gir natur og døde gjenstander liv. Vi finner besjeling for eksempel i setningen ”Nu har stjernene lyst hele vinteren; nu hviler de og fryder seg”. I diktet kan vi også finne bruk av metaforer, blant annet når de snakker om solens eventyrland.